47 år senere fikk jeg et svar

Jeg trodde lenge at det var noe galt med meg.

På utsiden fungerte jeg. Jeg hadde jobb, familie, venner og et aktivt liv.

Men på innsiden føltes det ofte som om jeg løp et maraton som ingen andre kunne se.

Tankene stoppet aldri.

Jeg hadde tusen idéer, startet prosjekter med stor entusiasme og jobbet ofte på høygir. Jeg fikk mye gjort, men det kostet.

Etter hvert begynte kroppen å si ifra.

Flere ganger gjennom livet har jeg møtt veggen.

 Når belastningen ble for stor over tid, kom også angsten.

Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde noe å være redd for.

Men fordi kroppen rett og slett var utslitt.

Jeg forsto aldri helt hvorfor dette skjedde.

Hvorfor ting som virket så enkelt for andre kunne kreve så mye energi av meg.

Jeg trodde derfor at jeg bare måtte skjerpe meg.

Bli mer strukturert.

Mer organisert.

Mer disiplinert.

Mer som alle andre.

Men uansett hvor hardt jeg prøvde, følte jeg ofte at jeg måtte bruke dobbelt så mye energi som andre for å holde oversikt og få hverdagen til å gå opp.

Da jeg begynte utredning som voksen, falt mange brikker på plass.

Som 47-åring fikk jeg diagnosen ADHD.

Og nei, det handlet ikke om at ADHD plutselig har blitt moderne.

Det handlet om kunnskap.

Da jeg vokste opp var ADHD noe mange forbandt med gutter som ikke klarte å sitte stille i klasserommet.

Vi snakket lite om hvordan ADHD kan se ut hos jenter og kvinner.

Vi snakket lite om de som klarer seg godt på utsiden, men som bruker enorme mengder energi på å holde alt sammen.

For meg var diagnosen ikke en unnskyldning.

Den var en forklaring.

En forklaring på hvorfor jeg alltid har kjent på rastløsheten.

Hvorfor tankene har gått i hundre.

Hvorfor jeg har blitt så sliten av å prøve å passe inn.

Hvorfor utbrenthet og angst har dukket opp når belastningen har blitt for stor.

Diagnosen forandrer ikke hvem jeg er.

Jeg er fortsatt den samme Tine.

Men den har gitt meg noe jeg har manglet hele livet:

Forståelse.

Forståelse for hvordan hjernen min fungerer.

Forståelse for hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

Og kanskje viktigst av alt:

Litt mer raushet overfor meg selv.

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, vil jeg at du skal vite én ting:

Det er ikke sikkert det er noe galt med deg.

Kanskje er det bare noe du ikke har fått svar på ennå.